Adventsaksjonen på distriktsnivå

• Abinaya Phillip, 28 år

Året som distriktsrepresentant for distrikt Oslo i 2016/2017 var en milepæl i både min personlige utvikling og min trosreise. Oppgaven med å koordinere de aktive lokallagene i Oslo og arrangere Adventsaksjonen ga meg en helt ny forståelse av hva troen kan bety i praksis, og hvordan fellesskapet i kirken kan påvirke enkeltpersoner på dypere plan. Som deltaker ved adventsaksjonen tidligere, hadde jeg vært ute i kulden for å samle inn penger og kjent gleden ved å bidra til en større sak.

Men rollen som distriktsrepresentant gav meg et nytt perspektiv – jeg fikk erfare hva det betyr å bygge samhold og skape en plattform for andre til å engasjere seg i troen.

Adventsaksjonen 2016 var særlig meningsfull fordi vi, på tvers av lokallagene, lyktes med å skape en felles opplevelse for unge katolikker i Oslo. Ved å samle lokallagene SOUL, SHUL, St. JO, TUK, VUK og YFL (nå MFC Youth) til ett felles arrangement, kunne vi møtes og se hvordan troen vår binder oss sammen, uansett hvilken bakgrunn vi har.

Det å se unge mennesker fra ulike etnisiteter og bakgrunner arbeide for et felles mål – å hjelpe andre gjennom troen – ga meg en dypere forståelse av hva kristent fellesskap innebærer. Det var en påminnelse om hvordan troen er et felles språk som overskrider grenser og skaper ekte samhold.

Et av de mest minneverdige øyeblikkene fra denne dagen var da vi samlet oss inne på Oslo Katedralskole for felles forbønn før vi spredte oss rundt i byen. Vi stod i en sirkel, ba for dagen, for de menneskene vi skulle møte og for alle de frivillige i Norge som skulle samle inn penger. Øyeblikket var sterkt, og det var som om vi alle var bundet sammen i et fellesskap som gikk langt utover ord. Denne forbønnen ble et symbol på alt vi prøvde å oppnå: en handling som speilet det fellesskapet Adventsaksjonen handler om – å stå sammen i tro og tjeneste.

Jeg ser tilbake på resultatene vi oppnådde med stolthet – vi klarte å samle inn over 23 000 kroner på en dag. Men viktigst av alt var det fellesskapet som oppstod, et samhold som jeg opplever at fortsatt lever videre blant deltakerne, ikke bare i kirken, men også i deres personlige relasjoner. Denne erfaringen har styrket min tro på at det er troen som binder oss sammen, og at vi kan oppnå mer sammen enn alene.

Mitt verv i KUT

• Daniel Døhlen, 19 år

Å være med i KUT var spesielt på mange måter. Da jeg satt i styret gikk jo adventsaksjonen til fiskeopprett til Uganda. Det var et veldig hyggelig team vi var i KUT da, hvor alle brente for å gi av seg selv, som var veldig inspirerende å være med på. Videre husker jeg at vi dro til Caritas Norge i Oslo, og hørte på foredrag om situasjonen i Uganda, som var ganske overraskende.

Her i Norge er det lett å kun nyte det behagelige livet, uten å åpne øynene og se til de som faktisk lider. Det har satt spor, og ikke minst perspektiv på livet og hvordan vi tar ting for gitt. Innad i KUT så var det også et gøyalt samarbeid, hvor vi prøvde å tenke ut kreative måter å få folk til å bidra til Adventsaksjonen på. Jeg og Victoria hadde ansvaret for å lage en adventskalender som var veldig gøy. Vi fikk jo bidrag fra flere i NUK som både var koselig, morsomt, men også veldig inspirerende, at vi kunne samle oss om å gi av oss selv.

Det som var det mest minneverdige var nok helheten av hvor genuint KUT og Caritas jobber. Man er selvsagt kjent med andre veldedighetsorganisasjoner, men har alltid vært litt reservert mot de ettersom man ikke alltid vet hva som skjer med pengene, og at man ikke helt vet hva organisasjonene i praksis støtter/evt gjør.

Når det gjelder trosperspektivet, så fikk jeg jo oppleve hvordan man lever ut Kristi bud via karitativt arbeid. At ikke bare er det å hjelpe de fattige, men også at ved å hjelpe de fattige, tar vi også imot Kristus. Derfor slo verset slo enda sterkere enn før:

"For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg. Da skal de svare: ‘Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp? Da skal han svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg." (Matteus 25:42-45)

Adventsaksjonen i menigheten

• Robel Amar, 30 år - tidligere barne– og ungdoms arbeider

Jeg har deltatt i Adventaksjonen mer eller mindre siden ungdomstiden. Da jeg var aktiv i SOUL, husker jeg at jeg gikk rundt med bøsse i Oslo sentrum. Overraskende mange som ville gi, kanskje mest fordi de ville kvitte seg med vekslepenger? Men jeg mener å huske at noen også ble oppriktig glad av å se ungdom engasjere seg for en sak. 

Under studietiden bodde jeg i Stavanger, og i begynnelsen fantes det ikke noe organisert studentlag, så da slang jeg meg på SVITUNGs arbeid. Barne- og ungdomsarbeideren (Katherine) hadde ordnet med stand i sentrum med utsalg av kake, kaffe og saft. I tillegg var det innsamling ved bøssebæring etter alle de store messene på søndagene. AA i St. Svithun, i hvert fall på den tiden, var organisert slik at konfirmantene fikk «vakter» enten på stand eller etter høymessen. Det var et tett samarbeid mellom katekesen og ungdomslaget i menigheten: karitativt arbeid var en viktig del av formasjonen til konfirmantene.

I tillegg bidro øvrige engasjerte ungdommer samt noen unge voksne. Etter opprettelsen av studentlaget booket vi det ene året en kirkekaffe i adventstiden. Jeg husker at jeg kom litt sent og stod på kjøkkenet under høymessen og stekte vafler for harde livet! Good times. 

Da jeg kom tilbake til Oslo skulle tilfeldighetene ha det slik at jeg ble St. Johannes menighets barne- og ungdomsarbeider de neste to årene – og dermed medansvarlig for å gjennomføre AA i menigheten. 

Heldigvis hadde jeg noe erfaring å trekke fra. Et greit sted å begynne var å sette seg inn i alle skrivene fra KUT/NUK, og gå over materiale som var tilsendt og finne materiale som fantes på huset. Jeg organiserte det slik at ministrantene stod med bøsser etter søndagsmessene i advent. Det likte de veldig godt og de var superengasjerte! (Tips! Kan være lurt å ha klart A4-ark med QR-kode til Vipps-konto da de aller fleste gir via Vipps). VUK stod også med bøsser etter noen messer. Jeg var dessverre aldri tidlig nok ute for å reservere kirkekaffen, men vi fikk gjennomført andre aktiviteter til inntekt til AA: julekonsert sunget av barnekoret, juleverksted for barn og juleball for ungdom. Jeg skulle ønske at jeg fikk til å organisere aksjoner utenfor kirken også, som f.eks. salg av kaffe og kake ved nærbutikken. Jeg ser stadig vekk barn og ungdom fra lokale idrett- og kulturforeninger drive innsamling, og synes det er fett at de får profilert seg og at de står på!

Minnene er mange etter flere år med engasjement. Det jeg husker godt etter hvert år med AA er den gode følelsen man sitter igjen med etter å ha gjort en skikkelig innsats for andre. Et minne som spesielt peker seg ut, er den gangen Katherine og jeg pakket ned standen som vi hadde i Stavanger sentrum. Det var mørkt og surt ute. Ikke så langt unna stod en noe stakkarslig mann, kanskje en rusmisbruker. Vi gikk bort og gav ham et kakestykke og en varm kopp kaffe. Øynene hans lyste, og han var veldig ydmyk og takknemlig. Jeg husker at det gjorde et inntrykk på meg da jeg innså hvor lite som skal til for å glede en annen. Denne hendelsen synes jeg tegner et godt bilde på AA: kanskje vi som aksjonerer tenker at vår innsats ikke spiller en så stor rolle, men for de som mottar midlene kan det utgjøre all verdens forskjell.

Et annet minne fra AA som jeg kommer i hu er fra den gangen jeg jobbet som barne- og ungdomsarbeider i St. Johannes. Det var søndag, og jeg ble sittende på kontoret lenger enn planlagt. Så ringte det inn til messe på tamilsk og jeg tenkte at jeg kunne høre med ministrantene om de ville samle inn til AA etter messen, selv om jeg egentlig hadde mest lyst til å ta kvelden og dra hjem. Men jeg hørte med ministrantene, og de tok oppdraget på strak arm! Så jeg ble en time lenger, kunngjorde i messen hvor jeg orienterte kort om AA og at ministranter vil samle inn penger ved utgangen. Jeg stod sammen med ministrantene med bøsse og var ikke helt forberedt på det jeg skulle vitne til: ministrantene systematisk, og nesten predatorisk (noe satt på spissen riktignok), gikk frem mot alle som gikk ut av kirkerommet, konfronterte dem, og ba ivrig om en donasjon.

Jeg må bare regne med at de kjente kirkegjengerne godt. Men likevel, seansen var litt komisk, og må innrømme at jeg ble litt flau, men jeg kan ikke gjøre noe annet enn å berømme engasjementet og innsatsen deres. Min lærdom fra den kvelden er at det alltid lønner seg å strekke seg litt lenger, og at hver innsats teller!

Vi som bor i Norge, er veldig privilegerte: vi er i en posisjon hvor vi stadig kan hjelpe andre. Ofte ber vi for de som lever i elendighet, men hvor ofte gjør vi noe med saken? Å delta i AA er en gyllen mulighet for oss å gi av oss selv, være vårt sosiale ansvar bevisst, og praktiskere Kirkens sosiallære. Gud virker igjennom mennesker, så det er bare å brette opp ermene og skru på sjarmen!